 |
| Splittet,nervøs og utslitt |
| |
| De skadede blir spilttet fordi de på den ene side må forsøke å leve opp til det |
| de erfarte var oppdragernes forventinger for å oppnå nødløsninger, og på den |
| andre side må de forsøke å styrke de svake og destruktive restene av eget, indre |
| liv. Begge deler oppleves som en livsnødvendighet. Det gjelder derfor å holde tunga |
| midt i munnen i balansegangen mellom to avgrunner. |
| Resultatet er at de på den ene side blir selvutslettende, og på den andre siden |
| blir selvhevdende. Hvis de fullt ut lever opp til de forventningene de møtte, vil de |
| miste seg selv, dø i seg selv. Hvis de står på sitt eget, vil de miste den støtte til |
| selvfølelsen den gav å tro at innordningen fortjenete ros. Dessuten vil de støtes ut |
| i isolasjonens mørke. En lem som "går sine egne veier" vil amputeres fra legemet. |
| |
| De skadede er som molboene som rodde hver sin veg, båten sto stille. På den ene |
| siden må de gi avkall på selvet, og på den andre siden må de styrke det. Nervene |
| mottar motstridende beskjeder, og det oppstår "kortslutninger på linjene". De blir |
| overanstrenge, og sender ut nødskrik. Resultatet blir nervøsitet. |
| |
| Det å skulle mestre dette dobbeltspillet er meget anstrengende. Det oppleves som |
| en livsnødvendighet å mestre det umulige, å forene det uforenelige. Men de kan ikke |
| gi opp kampen, for de kjenner intet alternativ. |
| |
| De indre motsetningene gjør dem krampaktige og tilgjorte. Alt må styres bevisst |
| av viljen. Dessuten kan de jo ikke slippe til egne drivkrefter, det indre ragnarokket |
| av destruktive følelser. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
