 |
| Selvforsterking |
| |
| Den nevrotiske tilpasningsformen--detå tilpasse seg som deler av førbevisste enheter i |
| stedet for å fungere ut fra eget bevissthetsliv og natur som frie og helhetlige enkeltindivider, |
| er meget krevende og livsødeleggende. Når mennesker likevel velger denne tilpasnings- |
| formen,er det fordi de aldri har erfart at det finnes noe alternativ, og fordi den gir |
| nødløsninger. |
| Tilpasningsformen gir nødløsninger fordi de tror viljen til å gi avkall på seg selv og sin natur |
| og innordne seg som en del av enheten,er et uttrykk for moral og etikk. Da gir viljen til å |
| la seg formes og styres utenfra en form for selvfølelse, håp om å bli verdige til fellesskap, og |
| store drømmer om erstatninger for ofrene en gang i fremtiden. |
| |
| Men det å søke nødløsninger gjennom den nevrotiske tilpasningsformen, gjør situasjonen |
| stadig vanskeligere. Det er som å drikke saltvann mot tørste, det gjør godt i første omgang, |
| men tørsten blir enda verre. Det er som å ha havnet i kvikksand,jo mer de kanver for å |
| komme opp,jo dypere graver de seg ned. |
| |
| Jo mer de strever med å oppnå en form for selvfølelse ved å gi avkall på seg selv og sin |
| natru og innordne seg i enheten, jo mer fremmede blir de for seg selv. Til slutt er det nesten |
| ikke mer ekte og levende igjen å knytte selvbevisstheten til, og de må slåss en fryktelig |
| kamp på liv og død for ikke å miste seg selv. |
| |
| Jo mer de bekjemper alt i sitt eget,indre liv for å gjøre seg verdig til fellesskap og kjærlighet |
| i enheten, jo mer fremmede blir de for det selvet som sammenknytningen med andre skulle |
| skje ut fra. |
| |
| Jo mer de forsøker å skaffe seg et livsinnhold og mening med tilværelsen ved å arbeide |
| for enheten og drømme om den erstatning de engang skal få for innsatsen, jo mer fremmede |
| blir de for sitt eget,indre liv og for livet rundt seg. De er ørkenvandrere som aldri finner |
| kildene, som føler den dypeste av alle former for bitterhet-- bitterheten over at livet selv |
| har sviktet dem. |
| |
| Situasjonen blir enda verre fordi tilpasningsformen skaper dypt selvhat, og dyp frykt. |
| |
| Den nevrotiske tilpasningsformen bygger på det totalitære menneskesynet og på troen på |
| moral/etikk-forestillingen: |
| Når mennesker skal tilpasses som deler av førbevisste enheter, er det nødvendig å tro at |
| de i utgangspunktet bare er et råstoff, tom leire. Bare da finnes det ingen egenart som kan |
| ødelegges under utformingen og ingen egne behov som kan hindres i å tilfredsstilles. |
| Det er også nødvendig å tro på den fullkomne vilje, for bare da finnes det ingen unnskyldning |
| for avvik fra enhetens mønster. Alle avvik må skyldes dårlig bruk av viljen, mangel på |
| moral og etikk. |
| |
| Resultatet blir dermed at de skadede bebreider seg selv for sine egne ødeleggelser og |
| ender opp i dyp selvforrakt. De har ikke brukt sin vilje riktig. De forstår ikke at når språket |
| snakker om sjelslivet, så er det fordi mennesker har et indre liv som følger alle andre |
| livsformers grunnprinsipper. Slik det oppstår destruktive krefter i kroppen når den utsettes |
| for mishandling og ikke får tilfredsstilt grunnleggende behov, slik oppstår det også |
| destruktive krefter i sjelslivet av samme årsak. |
| |
| Resultatet av det totalitære menneskesynet og troen på moral/etikk-forestillingen, er også |
| dyp frykt. Et tomt råstoff kan ikke ha egenverdi i kraft av sin egenart. Det kan bare ha |
| bruksverdi ved å la seg formes utenfra etter andres mønster og ved å la seg styres etter |
| andres behov. Men denne bruksverdien er også i ferd med å bryte sammen. De indre |
| ødeleggelsene skaper forråtnelse, det har gått kolbrann i en av organismens lemmer. Den |
| bør egentlig amputeres. Ødeleggelsene blir dermed en farlig hemmelighet som de etter |
| beste evne må skjule. Blir de avslørt og støtes ut av enheten,har de ikke mer igjen å håpe |
| på. Da står de bare tilbake med det mennesket de har lært å hate og forrakte,seg selv. |
| |
| Psykologien bygger på det sammen primitive menneskesynet som den nevrotiske |
| tilpasningsformen. Det ser vi av at psykologene føler seg kvalifiserte til å sette i gang |
| behandling på bakgrunn av kunnskaper om virkninger. Dette er like absurd som om en lege |
| følte seg ferdig med behandlingen av et benbrudd når han hadde bevisstgjort pasienten om |
| skadene. "Se her på røntegenbilledet, så kan du se alle detaljene om hvordan det står til. |
| Nå er det opp til din egen vilje å fjerne skadene". |
| Fremgangsmåten er ikke bare absurd,men brutal. De skadede fortrenger egenskapene |
| fordi de har lært at det ikke er snakk om virkelige skader, men om dårlig bruk av viljen - om |
| noe de fortjener bebreidelse for. Siden de aldri har lært å kjenne sin egenverdi som personer, |
| men er avhengige at troen på sin bruksverdi gjennom å ha bra egenskaper, vil derfor det å |
| se disse egenskapene i øynene føre dem under nullpunktet i livsregnskapet. Det kan |
| ingen tåle. |
| Hvis de skadede oppdaget at de har verdi i kraft av seg selv, og ikke er avhengige av troen |
| på sine egenskaper, ville de lett kunne se egenskapene i øynene. Alt strevet psykologene |
| har med å bevisstgjøre dem, ville være bortkastet. Men det har ingen hensikt å bry seg med |
| disse egenskapene, for de er resultat av virkelige skader, og virkelige skader er det bare |
| livskreftene som kan gjøre noe med. Det eneste som er av interesse, er å finne ut hva det |
| er som skal til for å forløse livskreftene. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
