 |
| Selvforakt |
| |
| De skadede føler dyp selvforakt. De føler kvalme ved alt som angår dem |
| selv. |
| Denne selvforakten har tre kilder. De forrakter seg selv fordi de ikke kunne |
| leve opp til oppdragernes tilsynelatende rimelige forventninger om erstatning |
| for all godheten, de forrakter seg selv fordi de har lært at resultatet av de |
| indre ødeleggelsene skyldes mangel på moral og etikk, og de forakter seg selv |
| fordi de er svake og gir etter for andres makt. |
| |
| 1. Oppdragerne er selvsagt, som alle andre mennesker, fullkomment |
| egoistiske. Når mennesker viser omsorg for omgivelsen, er det derfor |
| fordi de identifiserer seg med den. Det å arbeide for at det som er rundt |
| dem skal få det bedre, er derfor bare en annen måte å arbeide for egne |
| interesser på. Men oppdragere som flykter fra seg selv og er fremmede |
| for sitt eget, indre liv, er også fremmede for livet rundt seg. De mangler |
| evne til identifisering. De opplever derfor ikke at de får nok erstatning |
| for innsatsen gjennom gleden ved at omgivelsen får det bedre. De blir |
| fulle av bittehet når deres store forventninger om erstatning for ofrene |
| uteblir. Men barnet kunne ikke redde dem ved å smelte sammen med dem |
| i en større enhet. Dette forstår det ikke. Det føler dyp selvforakt fordi |
| det er så utakknemlig. |
| |
| 2. De skadede har lært at alle avvik fra det ytre mønsteret skyldes mangel |
| på moral og etikk. Både oppdragerne, vår kultur, religionen og den |
| del sjeleleger støtter et slikt syn. De innser ikke at sjelslivet også er en |
| form for liv, og at alle former for liv ender i destruksjon og forråtnelse |
| hvis de ikke får tilfredsstilt grunnleggende behov og utsettes for |
| mishandling. |
| a. Oppdragerne kunne ikke tro at barne hadde et indre sjelsliv som kunne |
| utsettes for virkelige skader. De må tro at det er tom leire som de |
| som pottemakeren kan forme til etter en hvilken som helst form. |
| Om resultatet lykkes, er bare et spørsmål om barnet bruker sin |
| fullkomne vilje riktig. De skadede har derfor lært at de negative sidene |
| ved de indre skadene skyldes dårlig bruk av viljen, mangel på moral |
| og etikk. De forakter derfor seg selv for resultatene av egne skader. |
| |
| b. Vår kultur er fri i det ytre,men undertrykkende sjelelig. Heller ikke |
| den betrakter sjelelige skader som virkelige skader. Destruktive |
| drivkrefter som hat, betraktes som noe som mennesker fortjener |
| bebreidelse for. |
| |
| c. Religionen inntar akkurat de samme holdningene som de |
| destruktive oppdragerne. Mennesket er bare et innholdsløst råstoff |
| som ved hjelp av den fullkomne viljen skal forme seg til etter gudens |
| billede. At sjelen er en levende realitet som kan utsettes for virkelige |
| skader, er religionen helt fremmed. Med det menneskesynet den |
| bygger på kan alle avvik bare skyldes dårlig bruk av viljen. De har |
| valgt det onde i stedet for det gode. For å slippe lettvint unna selv, |
| har de latt djevelens krefter slippe til i sinnet. Det å måtte se seg selv |
| med slike øyne skaper selvsagt dyp selvforakt. |
| |
| d. Noen såkalte sjeleleger bruker tiden sin til å bevisstgjøre uheldige |
| egenskaper. Tanken kan bare være at de da skal fjernes med viljen, |
| hva skulle de ellers bruke? Men hvis viljen er brukbar, så burde de |
| jo ha brukt den forlengst i stedet for å fortrenge de uheldige |
| egenskapene. Problemet med dem er derfor dypest sett at de |
| mangler moral og etikk. Slike holdninger skaper ikke akkurat grunnlag |
| for selvrespekt og selvtillit hos de skadede. |
| |
| 3. Den tredje årsaken til selvforakten er den indre svakheten. Ekte |
| selvebevissthet kan bare skapes gjennom erfaringer med selvet, og |
| slike erfaringer har de aldri gjort. Og selvet har blitt angrepet utenfra |
| og angripes hele tiden innenfra på grunn av det desperatet strevet |
| etter å oppnå en form for tilfredsstillelse av behov. |
| Når svakheten foraktes, er det fordi det er en livsnødvendighet å |
| vise styrke. De må ha styrke nok til å vedlikeholde og overvåke |
| festningsvollene rundt selvet. Hele tiden må de være på vakt og |
| utbedre alle svakheter og sprekker. Uten festningsverkene risikerer |
| de at andre vil trenge inn og blåse ut de siste restene av eget, indre |
| liv. |
| De må også være sterke for å skaffe seg dene eneste verdien de har |
| erfart å ha, verdien gjennom det å prestere det andre forventer av |
| dem. Hva andre forventer er det ikke så lett å vite siden de er |
| fremmede for seg selv og dermed også for dem. Dessuten må alt |
| presteres gjennom viljen uten egne drivkrefter. Det er meget |
| anstrengende, og alt de får til blir falskt. Også det skaper selvforakt. |
| |
| Men bak all selvforakten så aner de skadede at det må være noe som ikke |
| stemmer. De anklages for ikke å ha brukt viljen på riktig måte, mens de i |
| virkeligheten har brukt viljen så enormt for å nå "de høye mål" at de er |
| fullstendig utslitte. Hvis resultatet hadde tilsvart innsatsen, så burde de ha |
| vært rene helgener. I stedet merker de farlige, destruktive drivkrefter i |
| sinnet. |
| Når de ser seg rundt, ser de at mange andre tar livet på en langt lettere |
| måte, men blir likevel menneskelige og omsorgsfulle. De får gratis det de selv |
| ikke oppnår ved nesten å slåss livet av seg. |
| En gang vil de kanskje oppdage at de har helt rett. Det er noe som ikke |
| stemmer. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
