 |
| Ondskap |
| |
| Er mennesker onde av natur? Mennesker er en del av naturen, og naturen er aldri ond. |
| Hvor kommer ondskapen fra da? Ondskap er et resultat av de skadene som oppstår |
| nåt mennesker forsøker å løse problemene med selvbevisstheten ved å flykte fra |
| seg selv. |
| |
| 1. Når mennesker flykter fra seg selv mister de kontakten med sine egne, indre |
| livskrefter. Dermed mister de samtidig kontakten med det kompasset som skulle |
| vise dem retningen i livets landskap. |
| |
| 2. Når mennesker flykter fra seg selv mister de evnen til å knyttes sammen med |
| andre ut fra seg selv. Dermed kan de ikke oppleve at de har egenverdi i kraft av seg |
| selv som personer. Andre mennesker får bare nytteverdi som bruksgjenstander. |
| |
| 3. Når mennesker flykter fra seg selv mister de evnen til å leve gjennom seg selv. |
| De vil derfor forsøke å skaffe seg sjelelig makt over andre slik at de kan knyttes |
| sammen med dem i en førbevisst, vegeterende enhet. For å oppnå makt, må de |
| bryte ned andres indre maktsenter, selvet og naturen. Bare tom leire kan fritt |
| formes og kontrolleres etter enhetens behov. |
| |
| 4. Når mennesker må sette sitt indre liv ut av funksjon slik at makten kan flyttes |
| over til andre, oppstår det destruktive drivkrefter av den indre mishandlingen. |
| Destruksjonen må tolkes som et resultat av dårlig bruk av viljen, ikke som virkelige |
| skader. Hvis krav på makt kan føre til virkelige skader, kan den ikke lenger forsvares. |
| |
| 5. Siden destruksjonen oppfattes som et resultat av dårlig bruk av viljen, blir den en |
| stor trussel. Den truer selvfølelsen, håpet om å bli verdig til fellesskap og alle drømmer. |
| En strategi for å få utløsning for destruksjonen uten at den utgjør en trussel mot egne |
| interesser, er å herse med andre mennesker i moralen og etikkens navn. De destruk- |
| tive drivkreftene kan også kamufleres for dem selv og for andre gjennom fortregning. |
| Men det som er skjult er ikke borte. Destruksjonen kan dukke opp igjen på en |
| uforutsett måte. |
| |
| 6. Mennesker som flykter fra seg selv blir ikke bare fremmede for sitt eget, indre liv, |
| men også for livet rundt seg. De finner derfor intet livsinnhold og mening med |
| tilværelsen ved å glede seg over livets mangfoldighet og ved å forsøke å gi livskreftene |
| større livsrom. I stedet vil livets innhold og mening flyttes over til store drømmer. Slike |
| drømmer er alltid drømmer om Edens Hage, det tapte paradis før selvbevisstheten |
| skilte menneskene ut som enkeltindivider. |
| |
| Det er ikke underlig at slike drømmer lett driver menneskene inn i katastrofen. |
| Drømmene er det eneste som er tilbake som har verdi for dem, og de har sterke, |
| destruktive drivkrefter som trenger utløsning. Når slike drivkrefter slippes løs for |
| å virkeliggjøre drømmene, blir resultatene fryktelige. Det blir lett å tro på menneskenes |
| iboende ondskap. |
| |
| |
| Forskjellen mellom å flykte fra seg selv og ta konsekvensene av selvbevisstheten |
| viser seg også i religionene. Årsaken er at oppdragernes stemme i samvittigheten |
| betraktes som guds stemme. |
| |
| Når oppdragerne flykter fra seg selv, blir resultatet organismereligionene. Menneskene |
| skal tilpasse seg som hodet og legemet i organismer. Disse organismene stilles opp |
| i et hierarki. Øverst står gud som hode og mannen som legeme, deretter mannen som |
| hode og kvinnen som legeme, og så kvinnen som hode og barnet som legeme. |
| |
| Organismereligioene er avhengige av å tro på menneskenes iboende ondskap. Det å |
| flytte makten fra legemet over til hodet måtte ellers betraktes som brutalt. |
| Depersonifiseringen av legemet kunne ikke forsvares hvis ikke alt det mennesker er |
| i seg selv og av natur ble betraktet som noe ondt. Religionen løser problemet ved å |
| skaffe seg sitt eget "bevis" på at den har rett. Når menneskers indre liv mishandles |
| gjennom maktovergrepet, oppstår de destruktive drivkreftene som kan fortolkes |
| som ondskap og djevlers gjerninger. |
| |
| Guden elsker menneskene. Han elsker dem slik pottemakeren elsker leirklumpen, |
| ikke for deres egen skyld, men for de produktene han skal forme dem til etter sitt |
| eget mønster. Alt det mennesker er i seg selv og av natur som personer blir ikke |
| elsket, men hatet. Et slikt eget, indre maktsenter truer gudens ønske om total makt. |
| |
| Guden kan bare elske det fullkomne, for bare det fullkomne kan fullt ut smeltes inn i |
| enheten. Jo mer mennesker strever etter å gjøre seg verdige til en slik form for |
| kjærlighet, jo svakere og mer destruktive blir de av de indre ødeleggelsene. Den |
| eneste muligheten de har for å bli elsket er derfor at de skjuler seg i en fullkommen |
| forsoner slik at guden ikke oppdager hvordan de virkelig er. |
| |
| Når gudens stemme skriver seg fra oppdragere som tar konsekvensene av selvbe- |
| visstheten, får den et helt annet innhold. En slik gud er ikke ute etter å skaffe seg |
| total makt over menneskene, men vil tvert imot gi dem frihet. Guden har skapt hele |
| mennesket, også deres indre liv, og han elsker selvsagt hele sitt skaperverk. Det å |
| fritt gi uttrykk for den individuelle egenarten er å ta i bruk dette skaperverket. Med |
| et slikt utgangspunkt blir spørsmål om synd og frelse tonet net, og gudens |
| altomsluttende omsorg blir sentral. |
| |
| |
| All annen kultur blir også påvirket av om mennesker flykter fra selvbevisstheten eller |
| tar konsekvensene av den. I det første tilfellet blir ensartethet idealet. Alt må |
| strømlinjeformes etter enhetens behov. I det andre tilfellet blir mangfold idealet. |
| Alle livsformer skal fritt utfoldes ut fra sin iboende egenart. |
| |
| 1. Når ensartethet er idealet, blir moral/etikk- forestillingen nødvendig. En mengde |
| normer og prinsipper må danne enhetens ytre rammer. |
| Når mangfold er idealet, har moral/etikk-forestillingen utspilt sin rolle. Den eneste |
| begrensningen av enkeltmenneskenes frihet er kompromisser mellom motstridende |
| interesser. Hva så med omsorg og medmenneskelighet? Slike egenskaper er |
| selvsagt viktige, men de kan uansett ikke oppnåes gjennom regellydighet. Situasjonen |
| er motsatt. Slike konstruktive drivkrefter kan bare utløses gjennom identifisering, og |
| idnetifisering er avhengig av indre frihet. |
| |
| 2. Når ensartethet er idealet blir seksuelle drivkrefter farlige. Slike drivkrefter gir |
| mennesker føling med sine egne livskrefter. Da kan de opparbeide en så stor tiltro |
| til seg selv at de våger å bryte ut av enheten. Dessuten kan ikke en enhet tåle avvik |
| som f.eks. homoseksualitet. |
| Når idealet er mangfold blir alle former for seksuell aktivitet som skjer i frihet mellom |
| voksne, likestilte mennesker respektert. |
| |
| 3. Når idealet er ensartethet blir spørsmål om rase og kultur viktige. Vi må holde oss |
| til "den rene rase" og "de gamle, gode verdiene". |
| Når idealet er mangfold vil alle variasjoner oppleves som en berikelse. De stimulerer |
| til nytenkning og skaperkraft. |
| |
| 4. Når idealtet er ensartethet vil det brukes mange flotte og svulstige ord. Slike ord |
| har en dobbeltfunksjon: De skal skjule det brutale i å depersonifisere mennesker slik |
| at de fullt ut kan innordnes i enheten, og de skal få mennesker til å tro at det å selge |
| den indre friheten vil lønne seg for dem selv. |
| Når idealet er mangfold, er de vanlige hverdagsordene bra nok. |
| |
| 5. Når idealet er ensartethet får prinsipper egenverdi. Det å rydde ut variasjoner og |
| innordne mennesker i en felles enhet, kan ikke begrunnes gjennom rasjonelle |
| argumenter. Løsningen er å gjøre synspunktene uangripelige ved å kalle dem for |
| prinsipper. |
| Når idealet er mangfold blir prinsippene overflødige. Men det å være "prinsippløs" er |
| ikke det samme som å mangle livskurs. Mennesker er en del av naturen, og derfor |
| gjelder den samme regelen for dem som for all annen natur: Alt som forløser livskrefter |
| er bra, og alt som låser dem fast er ondt. |
| |
| 6. Når idealet er ensartethet er den store drømmen at alt skal bli ett, fullkomment |
| ett. Da blir menneskene endelig befridd for den besværlige, individuelle selvbe- |
| visstheten. |
| Når idealet er mangfold finnes det ikke lenger noen store mål i det fjerne. Menneskene |
| ofrer ingen ting, og venter derfor ingen erstatning. I stedet vil de utforske livets |
| muligheter og høste av livets gleder her og nå. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
