Nevroser

Nevroser

Nevroser har med selvbevisstheten å gjøre. Selvbevisstheten er nyutviklet i

evolusjonsmessig sammenheng, og vi har enda ikke helt lært oss å leve med den. Alle

livsformer forsøker å løse store problemer ved å vende tilbake til tidligere utviklingsnivåer.

Når det gjelder selvbevisstheten betyr dette at mennesker flykter fra den, og forsøker å

tilpasse seg som deler av førbevisste enheter.

Når barn får sjelelige problemer er det fordi de har hatt oppdragere som forsøkte å løse

egne problemer med selvbevisstheten ved å flykte fra den. Et slikt barn får problemer av

to årsaker:

1) Barnet kan ikke lære å kjenne hvem det er i seg selv som person gjennom oppdragere

som flykter fra seg selv. Det oppdager derfor heller ikke at det har egenverdi i kraft av

seg selv.

2)Oppdragere som flykter fra seg selv, mister den tiltrekningskraften mennesker har i

seg selv. Samtidig mister de evnen til å leve gjennom seg selv. De blir derfor avhengige

av å bruke sjelelig makt for å kunne leve gjennom andre. Gjennom sjelelige maktmiddel

forsøker de å depersonifisere barnet slik at det kan formes og styres som en del av

den førbevisste enheten.

Det psykologiske dramaet som foregår mellom slike oppdragere og barnet skjer bak en

blank fasade. Andre ser og forstår ikke noe som helst.

De ser "Den store godheten" som slike oppdragere viser, men forstår ikke at "godheten"

er et maktmiddel for å presse barnet til å fungere på egne premisser.

De ser oppdragernes "store kjærlighet", men forstår ikke at det oppdragerne elsker er

drømmene om hva barnet skal bli til utformet i eget billede og underlagt egen makt, ikke

det barnet er i seg selv og av natur som person.

Et slik barn får to hovedproblemer. Det kan ikke lære seg selv å kjenne som person gjennom

oppdragere som flykter fra seg selv, og det låses fast av sterke,sjelelige maktmiddel.

Psykologien er ikke villig til å se disse to årsakene i øynene. Det er ikke i psykologenes

interesse.

1) De avgjørende erfaringene barnet ikke kunne gjøre gjennom oppdragere som flykter

fra seg selv,kan det bare gjøre i et ekte samspill med et annet menneske. Den eneste

speilen som et menneske kan speile seg i for å finne ut hvem det er i seg selv som person,

befinner seg i et annet menneskes sinn. Hvis psykologene skal gi de skadede bevissthet

om hvem de er i seg selv som personer, må de derfor bruke det de selv er som personer.

Det betyr at de må fjerne sin egen selvbeskyttelse. Dette vil de oppleve som skremmende,

og de vil også føle at det er uprofesjonelt.

2)De sjelelige maktmidlene som oppdragerne bruker for å tilpasse barnet etter sine egne

nødløsninger, våger de heller ikke å gjøre noe med. Det å gjennomskue og uskadeliggjøre

sjelelige maktmiddel kunne få store konsekvenser. Ideologier, religioner og annet

samspill mellom mennesker er i høy grad avhengig av sjelelige maktmiddel. Psykologene

risikerer derfor at plattformen under eget liv kunne begynne å slå sprekker hvis de angriper

slike maktmiddel. De føler at "alt vil gå i oppløsning".

Fordi psykologene er livredde for å se på de to årsakene til sjelelige problemer, velger de

i stedet å konsentrere all oppmerksomhet om virkninger. Dette er selvsagt å drive en

intellektuell harakiri.

Virkninger er bare av interesse i den grad de fungerer som ledetråder til årsaker. Først når

årsaken til problemene er fjernet, kan livskreftene forløses. Bare livskreftene har

skaperkraft og kan rette opp igjen etter virkelige ødeleggelser.

Det å sette i gang behandling med utgangspunkt i virkninger uten å kjenne årsaker, er ikke

bare absurd,men også farlig. Mennesker som i utganspunktet har en svak selvbevissthet

fordi de mangler grunnleggende erfaringer, og som brytes ned av selvaggresjon fordi de

ikke forstår at de ikke klarer å oppfylle oppdragernes "rimelige" forventninger, drives

enda lenger ned i hengemyra.

1) Frmgangsmåten til psykologene er å bevisstgjøre uheldige egenskaper. Tanken bak kan

bare være at de skal fjerne disse egenskapene med viljen, for de har ikke noe annet verktøy

de kan bruke.

2) Psykologene beviser derfor gjennom fremgangsmåten at de ikke tror det er snakk om

virkelige skader. Virkelige skader kan selvsagt ikke fjernes gjennom viljen. Hvis viljen er

brukbar, burde klientene forlengst ha brukt den. Det finnes bare en mulig konklusjon:

Det egentlige problemet er at de mangler moral og etikk.

3)Jo mer psykologne klarer å skape klienten om i sitt eget billede, kalt "sunnheten", jo

mer fremmede blir de for sitt eget, indre liv. Til slutt har de ikke mer ekte og levende å

knytte selvbevisstheten til, og de risikerer å miste seg selv.

Disse psykologen viser til punkt og prikke de samme holdningene som oppdragere som

bryter ned sine barn sjelelig, og fortsetter derfor deres ødeleggende virksomhet.

1) Både psykologene og oppdragerne bygger på det totalitære menneskesynet. Mennesket

er ikke noe mer enn et tomt råstoff med en fullkommen vilje. Et slikt råstoff kan ikke

påføres virkelige skader, så alle problemer må skyldes dårlig bruk av viljen. Psykologene

tror derfor at de allerede sitter med årsaken til problemene, dårlig bruk av viljen, og de

leter derfor ikke etter flere årsaker. Men dette våger de ikke å si høyt.

2) Både psykologien og oppdragerne forsøker å forme råstoffet i sitt eget billede. De har

bare forskjellig navn på sluttproduktet. Psykologene kaller det for "det sunne mennesket",

og oppdragerne kaller det for "det moralske og etiske" mennesket.

3) Pottemakerne som skal forme råstoffet etter oppskriften, må ha muskler i armene.

Psykologenes muskler en henvisning til sin faglige autoriet, og oppdragerne bruker

erstatningskrav for "Den store godheten" som maktmiddel.

4) Oppdragerne undergraver barnets indre liv gjennom en uendelighet av småhakking.

Maktpsykologien gjør det samme indirekte. Bevisstgjøringen av uheldige egenskaper

tilsvarer småhakkingen. Dette er en ren moralisering kamuflert bak en faglig maske:

Hvis bevisstgjøringen skal ha noen hensikt,forutsettes det at de uhelige egenskapene kan

fjernes med viljen. Hvis viljen er brukbar,burde de selvsagt forlengst ha brukt den.

5) Hverken psykologene eller oppdragerne tror på menneskers sjel. Et formbart råstoff

har ikke plass til noen sjel. Det er derfor ikke nødvendig å ta hensyn til det sjelelige behovet

for indre frihet. De kan uten skruper fortsette utformingen. Når formen er bra er alt bra,

for et råstoff er ikke mer enn sin egen form.

6) Fordi psykologene og oppdragerne inntar akkurat de samme holdningene, blir

virkningene også de samme:

a) Den selvbevisstheten som ut utgangspunktet var svak fordi de manglet avgjørende

erfaringer, blir enda svakere. Jo mer de bearbeides utenfra, jo mer fremmede blir de

for sitt eget, indre liv.

b) Med utgangspunkt i det totalitære menneskesynet kan uheldige egenskaper bare

skyldes dårlig bruk av viljen. De skadede får derfor bekreftet at de fortjener å bebreides

for sine egne ødeleggelser, og synker derfor enda dypere ned i selvforrakt og selvaggesjon.

Mange psykologer kan selvsagt også vise til gode resultater. Det er fordi de bygger på et

annet menneskesyn, og derfor inntar andre holdninger. Med utgangspunkt i det totalitære

menneskesynet er oppgaven å få mennesker til å bruke viljen til å presse råstoffet ned i

den riktige formen. Ut fra det humanistiske menneskesynet blir oppgaven å legge alt til

rette slik at livskreftene kan forløses.

Disse psykologene innser, noe som burde ha vært en opplagt selvfølgelighet, at mennesker

er en livsform og derfor følger de samme grunnprinsipper som alle andre livsformer.

Grunndrivkraften i alle livsformer er å vokse og modnes slik at den iboende egenarten kan

virkeliggjøres. Når resultatene ikke blir bra, er det derfor aldri drivkreftene det er noe i

vegen med, men livsbetingelsene.

Livsbetingelsene for alle livsformer er at de får tilfredsstilt sine behov og at de ikke

utsettes for mishandling. Hvis disse kravene oppfylles, vil livskreftene i dem frigjøres.

Bare livskreftene kan bygge dem opp igjen etter virkelige skader, for bare livskreftne har

skaperkraft. Det eneste mennesker selv kan gjøre både i fysisk og sjelelig sammenheng

er å legge alt til rette slik at livskreftene kan frigjøres. Det gjelder å tilfredsstille behov

og fjerne mishandling slik at kroppen eller sinnet kan lege seg selv.

Hva går det sjelelige behovet ut på? Grunnlaget for sjelslivet er menneskers bevissthet

om seg selv. Ingen kan ha bevissthet om noe de aldri har gjort erfaringer med gjennom

sansene. For å kunne oppnå ekte selvbevissthet, må mennesker derfor gjøre erfaringer

med hvem de er i seg selv som personer. Forutsetningen for å kunne gjøre slike erfaringer

er at de har indre frihet. Bare mennesker som har indre frihet kan vite hvem de er i seg

selv og av natur ut fra egne drikvkrefter. Slike erfaringer gir derfor de bygningselemenetene

som skal til for å bygge en egen, indre trygg plattform. Mennesker som mangler indre

frihet, får bare gjøre erfaringer med sin evne til å vise lydighet. En slik livsplattform er

tvers igjennom råtten, og truer hele tiden med å bryte sammen.

Psykologer som bygger på det humanistiske menneskesynet har evne til å se dem som

hele personer. De vil derfor gå inn i et gjensidig berikende samspill med dem. Dermed kan

de skadede oppdage at de har egenverdi i kraft av seg selv som personer, ikke bare

bruksverdi gjennom sin vilje til underkastelse og lydighet. De opplever befrielsen og

tryggheten i å vite at selv i en situasjon hvor de ikke klarer å prestere noe som helst,

finnes det likevel noe tilbake som har verdi.

Erfaringen av å ha egenverdi i kraft av seg selv som personer, fjerner den ene formen for

indre mishandling. Gejnnom oppdragerne lærte de at den eneste verdi de kunna ha, var

gjennom å låse fast alt i seg selv og i sin natur og la seg formes og styres utenfra. De

tilpasset seg disse forventningene, for en form for verdi er alle avhengige av å ha.

Erfaringene av at de har egenverdi i kraft av seg selv som personer, gjør det unødvendig

å mishandle seg selv på denne måten for å oppnå nødløsninger.

Den andre formen for mishandling var at de fordømte seg selv for sine egne ødeleggelser

fordi de hadde lært at de var et resultat av dårlig bruk av viljen. Et tomt råstoff kan ikke

påføres virkelige ødeleggelser. Psykologer som bygger på det humanistiske menneskesynet

vil gi dem ny innsikt. Slike psykologer forstår at sjelelige skader er virkelige skader, og

at de å bebreide dem for dem er like brutalt og irrasjonelt som å bebreide mennesker for

fysiske skader.

Ved å møte de nye holdningene vil det vise seg at "de fortrengte egenskapene" som

maktpsykologien sliter så veldig med å bevisstgjøre, slett ikke er fortrengte. De skadede

kjenner dem utmerket godt. Problemet er at de kan ikke se dem i øynene for da ville

livsregnskapet havne på minussiden. Det kan ingen tåle. De har bare erfart å ha verdi gjennom

sine egenskaper, og kan derfor ikke erkjenne at de er destruktive. Dessuten har de lært at alle

avvik fra "det riktige mønsteret" skyldes dårlig bruk av viljen, og derfor fortjener

fordømmelse.

Slike psykologer gir derfor de skadede mulighet til tilfredsstilt det dypeste av alle

menneskelige behov, det å bare kunne være seg selv og likevel havne på plussiden i

livsregnskapet. De vet at de har egenverdi og at det er unødvendig å mishandle seg selv for

å oppnå bruksverdi, og de vet at all selvfordømmelsen er grunnløs fordi det er snakk om

virkelige skader. Disse psykologene er sjelens fødselshjelpere.

Nå er derfor grunnlaget lagt for livskreftene. Livskreftene i alle former for liv ligger latente

hele tiden. Straks behov tilfredsstilles og mishandling tar slutt, frigjøres de. De setter

straks i gang med gjenoppbyggingen, og de vet selv hva som skal til.

De skadede er som fugleunger som begynner å få tiltro til styrken i egne vinger. Snart

våger de å lette fra det destruktive helvete de har befunnet seg i og fly ut over livets

store landskap.

De virkelige psykologen forstår at oppgaven er å gi mennesker indre frihet slik at de

kan tilfredsstille sine sjelelige behov på en ekte måte. Maktpsykologene tror at oppgaven

er å fikse på egenskapene til de sjelelige slavene ved hjelp av deres egen vilje.

Sjelslivet er,som ordet sier, en form for liv. Det eneste mennesker selv kan gjøre for alle livsformer,

er å legge livsvilkårene til rette. Dette betyr alltid å tilfredsstille behov og fjerne mishandling.

Gjenoppbyggingen er det bare livskreftene selv som kan stå for.

Mennesker havner i den nevrotiske tilpasisngsformen fordi de mangler de nødvendige

livsvilkårene. De har aldri erfart at de har evne til å tilfredsstille sine sjelelige behov på en

ekte måte, og må derfor ty til livsødeleggende nødløsninger. Dessuten ble de kjøp opp

som sjelelige slaver med "godhet" som betalingsmiddel. Slaveeierne hadde rett på at

de stilte med de egenskapene de hadde kjøpt seg. De forutsatte derfor at alle avvik

skyldtes dårlig bruk av viljen. Resultatet er at destruksjonen etter den indre

mishandlingen fordømmes som mangel på moral og etikk.

Virkelige psykologer ser det som sin oppgave å skape nye, sjelelige livsvilkår. Det betyr at

de skadede må lære at de har evne til å tilfredsstille sine sjelelige behov på en ekte måte.

De må dessuten innse at alle de destruktive drivkreftene er et resultat av virkelige skader.

Dermed blir de befridd for all selvaggresjonen og selvfordømmelsen.

Slike virkelige psykologer ser ikke etter om produktene har den riktige formen. De ser

etter livsgnisten i de skadedes øyne.