Nevrotikeren gjør opprør

Makt/frihet

Makt/frihet

Forskjellen mellom et sunt menneske og en nevrotiker består i om det har indre

frihet eller mangler indre frihet.

En nevrotiker er et menneske som selger den indre friheten for å kunne kjøpe seg

sjelelige nødløsninger. Det har aldri erfart at virkelige løsninger var mulige. Slike

mennesker må kjøpe seg en surrogatselvfølelse fordi det aldri har gjort de

erfaringene med seg selv som personer i et ekte samspill med et annet menneske

som kunne gi ekte selvfølelse eller selvbevissthet.

Det å selge friheten gir en surrogatselvfølelse fordi de tror det er uttrykk for

moral og etikk. De tror det er positivt fordi det var dette oppdragerne ventet av

dem. Oppdragerne ønsket å depersonifisere barnet, bryte ned alt i det selv og i

dets natur slik at det ble til en leirklump som de fritt kunne forme i sitt eget mønster,

tilpasse som en vegeterende utvidelse av seg selv.

Ved å analysere moral/etikk-forestillingen kan vi finne ut at det å underkaste seg

andres makt ikke fortjener ros, og derfor ikke kan brukes som støtte for selvfølesen.

En kan f.eks. starte med å be dem som bruker disse ordene om å definere hva de

legger i dem. Bare ord som kan defineres,er virkelige begreper.

Resultatet vil bli at de blir helt hjelpesløse. Konklusjonen blir: Hvis du ikke engang

vet hva ordene du bruker står for, så kan du jo enda mindre vite hva som bør

regnes som moral og etikk.

Ved å se nøyere på ordene moral og etikk, vil vi se at de har to helt diamentralt

motsatte betydninger. De betyr viljen til å bekjempe alt i seg selv og i sin natur

og lydig tilpasse seg ytre mønster og la seg ledes utenfra. De betryr også

konsekvensene av å følge drivkreftene i seg selv og i sin natur, og den evnen

til dientifisering med andre som dette gir.

Troen på at viljen til å underkaste seg ytre makt fortjener å roses som moral og

etikk, bygger på det totalitære eller fascistiske menneskesynet. Mennesket

oppfattes som en tom leirklump, og det kan derfor ikke ha egenverdi i kraft av seg

selv. Det kan bare oppnå bruksverdi gjennom viljen til å la seg formes og styres

etter andres ytre mønster. For at en slik utforming og kontroll skal være rettferdig,

er det nødvendig å tro på den fullkomne vilje. Bare da kan alle avvik angripes som

mangel på moral og etikk.

" Høy moral og etikk" betyr derfor med et slikt utgangspunkt viljen til lydighet, vilen

til å flytte makten over personligneten innenfra og ut.

Moral/etikk med utgangspunkt i det humanistiske menneskesynet betyr tvert imot

konsekvensene av å ha indre frihet, av det å fungere ut fra seg selv og sin natur

som frie og helhetlige enkeltindivider. Bare slike mennesker har evne til å

identifisere seg med andre, og derfor oppleve deres problemer og behov som sine

egne. Dermed utvides egeninteressene til også å omfatte dem. I beste fall vil de

omfatte hele menneskeheten.

Forskjellen mellom maktmoralen/etikken og frihetsmoralen/etikken, viser seg i

praksis ved om personen venter erstatning for sine handlinger:

Maktmoralen venter alltid erstatning, for mennesker søker sitt eget beste i alle ting.

De påtar seg derfor ikke ofrene med å bekjempe alt i sitt indre liv og underkaste

seg ytre makt uten å tro at det lønner seg for dem selv. De som gjør erfaringer

med mennesker med maktmoralen, er derfor livredde for "godheten" deres. De

vet at det forventes erstatning for hver smitt og smule. Resultatet er at de låses

enda faster i takknemlighetsgjeld og synker enda dypere ned på minussiden i sitt

livsregnskap.

Frihetsmoralen setter også andre mennesker i frihet. Det å følge egne, indre

drivkrefter i selvet og naturen er best for personen selv, og ingen venter erstatning

for å følge den enkleste og beste veien. Når slike mennesker gjennom identifisering

støtter opp under livskreftene i andre, venter de derfor ingen erstatning for det.

I stedet for å settes i takknemlighetsgjeld vild den andre derfor føle takknemlighet

og frihet.

Makt og frihet utgjør derfor selve vannskillet.