Nevrotikeren gjør opprør
 
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper  1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Samfunnet Tanker

Innledning

 Image0001
                                           Innledning
 
 Denne fremstillingen er resultat av det tankearbeidet som ligger bak frigjøringen fra den
 nevrotiske tilpasningsformen frem til ny sunnhet.
 Hovedsynspunktene er:
 Sjelslivet er et resultat av menneskers bevissthet om seg selv. All bevissthet er avhengig
 av erfaringer. Selvbevissthet er derfor avhengig av erfaringer med selvet. Hvis mennesker
 skal kunne gjøre slike erfaringer,må de ha indre frihet. Bare hvis de har indre frihet kan
 de oppdage hvem de er i seg selv og av natur ut fra egne drivkrefter. Slike erfaringer er
 derfor de bygningselementene som trenges i en trygg, indre plattform.
 
 Selvbevisstheten er en evolusjonsmessig nyvinning, og det oppstår derfor lett problemer
 med den. Alle livsformer forsøker å løse problemer ved å vende tilbake til tidligere
 utviklingstrinn. I sjelelig sammenheng betyr dette at mennesker forsøker å løse sjelelige
 problemer ved å flykte fra selvbevisstheten. Mens sunne mennesker fungerer ut fra sitt
 bevissthetsliv og sin natur som frie og helhetlige enkeltdindivider, tilpasser mennesker
 som flykter fra selvbevisstheten seg som deler av førbevisste, vegeterende enheter. Som
 i andre organismer har noen rollen som hodet og andre som legemet.
 
 Barn med oppdragere som forsøker å løse egne sjelelige problemer ved å flykte fra seg
 seg selv får ikke lære å kjenne hvem de er i seg selv som personer. Oppdragerne har
 ingen evne til å stå i et ekte samspill med dem ut fra seg selv. Fordi slike barn mangler
 de erfaringene som skal til for å bygge opp en ekte selvbevissthet, må det ty til nød-
 løsninger. Det eneste det har erfart at ble verdsatt, var viljen til å tilpasse seg rollen i
 den førbevisste enheten. Dermed havner også barnet i den nevrotiske tilpasnigsformen.
 
 Det finnes to veier ut av den nevrotiske tilpasningsformen. Den ene er å gjøre de
 erfaringene oppdragerne ikke kunne gi dem, og den andre er å gjennomskue egne
 nødløsninger slik at de blir ubrukelige.
 
 Hvis nevrotikere kommer inn i et ekte samspill med andre mennesker slik at de oppdager
 at de har egenverdi i kraft av seg selv som personer, er det ikke lenger nødvendig å
 kjøpe seg bruksverdi ved å tilpasse seg rollen i den førbevisste enheten. De settes i
 frihet, og dermed frigjøres også de gjenskapende livskreftene i dem.
 
 Den andre veien ut av den nevrotiske tilpasningsformen består i å innse at de nød-
 løsningene de oppnår ved å tilpasse seg rollen i den førbevisste enheten er falske. Hvis
 de fryktelige, livsødeleggende anstrengelsene ikke gir noe utbytte, vil de bryte ut. De
 selger ikke hele sitt indre liv for knapper og glansbilder.
 
 Det å tilpasse seg rollene i den førbevisste enheten gir bare utbytte hvis de tror på
 moral/etikk-forestillingen. "Hodet" tror det er moralskt og etisk når det viser vilje til
 makt og kontroll. Det kalles for kjærlig omsorg for de små og svake. "Legemet" tror
 det er moralskt og etisk når det underkaster seg hodets kontroll. Dette kalles for uselvisk
 kjærlighet. Når tilpasningen roses på denne måten, oppnår begge sjelelige nødløsinger.
 De oppnår en form for selvfølelse, en form for fellesskap ved å tilhøre enheten, og
 drømmer om en gang å helt slippe bort fra selvbevissthetens besværligheter.
 
 Moral/etikk-forestillingen er derfor det limet som holder førbevissste enheter sammen.
 Uten den bryter alt sammen, og mennesker ender opp som enkeltindivider. Dette er
 fryktelig skremmende, for de kjenner intet alternativ. "Den gren som brytes av, visner
 og dør". Men slik går det ikke. Grenen kan slå egne røtter og vokse opp til et eget tre.
 
 
 Mye av psykologien er en maktideologi og ingen virkelig vitenskap. Det ser vi av at den
 nekter å erkjenne at grunnlaget for sjelelig sunnhet er indre frihet, og av at den
 beskjeftiger seg med virkninger i stedet for med årsaker.
 
 Grunnlaget for sjelslivet er selvbevisstheten. Bevissthet er avhengig av erfaringer.
 Selvbevissthet er derfor avhengig av erfaringer med selvet. Hvis mennesker skal kunne
 gjøre erfaringer med selvet, må de ha indre frihet. Bare da kan de oppdage hvem de er
 i seg selv som personer ut fra egne drivkrefter.
 Siden maktpsykologien står på maktgruppenes side, er den ikke interessert i å gjøre en
 slik erkjennelse. Hvis mennesker oppnår indre frihet, vil de også begynne å rive seg løs
 fra ytre bånd. Dermed vil de utgjøre en trussel mot maktgruppene i samfunnet.
 
 At denne psykologien er en ideologi og ingen vitenskap, ser vi også av at den beskjeftiger
 seg med virkninger i stedet for med årsaker. Den ser det derfor som sin oppgave å
 bevisstgjøre uhledige virkninger slik at de kan fjernes med viljen. Viljen er det eneste
 verktøyet som finnes i verktøyskassa. Men viljen har selvsagt ingen skaperkraft og kan
 ikke fjerne virkelige skader. Dermed er det bevist at psykologien ikke tror at "sjelelige
 problemer" er virkelige skader. Fordi det ikke er virkelige skader, er det heller ikke
 nødvendig å lete etter årsaker. Problemet er at dem de behandler mangler vilje til å presse
 seg inn i "det riktige mønsteret", kalt sunnheten. "Det riktige mønsteret" vil selvsagt være
 det som tjener maktgruppenes interesser. Det er de som har definisjonsmakt.
 
 Alle som har noe å skjule trenger kamuflasje. Maktpsykologien kamuflerer seg bak en
 mengde nykonstruerte ord. Vi har bruk for nye ord når det gjøres nye oppdagelser og
 oppfinnelser. Mennesker har derimot eksistert i sin nåværende form i tusenvis av år.
 Alle ord som trenges til å beskrive menneskelige forhold er derfor forlengst utviklet.
 
 
 En nevrose er ingen sykdom, men en strategi for å løse problemer. Mennesker velger
 denne strategien fordi de aldri har erfart at de har evne til å tilfredsstille sine sjelelige
 behov på en ekte måte. Oppgaven er ikke å fjerne virkningene av strategien, men å
 gjøre strategien overflødig. Da vil livskreftene fjerne virkningene.