Humanistisk el.fascistisk kristendom

Humanistisk eller fascistisk kristendom

Forskjellen mellom humanistisk og fascistisk kristendom avgjøres av hvilket menneskesyn

som ligger i bunnen. Har mennesker en iboende egenart som de skal vokse og modnes ut

fra, og et bevissthetsliv som skal ha kontrollen? Er de i utgangspunktet tomme i seg selv

slik at de må formes og styres utenfra?

Humanistisk kristendom:

a) Mennesker oppfattes som helhetlige personer både med kropp og sjel. Gud elsker

hele sitt skaperverk, og ønsker at de skal ta i bruk de mulighetene de har nedlagt i

seg selv.

b) Vilje til sannhet står sentralt. "Sannheten skal frigjøre dere". Det er gjennom vilje til

sannhet at de kan oppdage og ta i bruk sine iboende muligheter.

c)  Gud gir hjelp og støtte i hverdagen og håp for evigheten.

Fascistisk kristendom:

a) Denne kristendomsformen tror ikke at mennesker - i likhet med alle andre livsformer,

har en egen, iboende egenart. De er i utgangspunktet et tomt råstoff, og må derfor

formes og styres utenfra.

b) Det "tomme råstoffet" viser seg likevel å ikke være så tomt. Stadig vekk forsøker

"selvet" og naturen å gjøre seg gjeldende, og de må derfor låses fast. Depersonifiseringen

skjer gjennom uttrykk som "Du skal være intet i deg selv, du skal dø i deg selv, du skal

vokse nedover, fullendelsen er nådd når du er intet og gud er alt, den gamle Adam må

druknes med daglig anger og bot".

c)  Når menneskers indre liv er knust til tom leire, må leiren formes og kontrolleres utenfra.

Verktøyet til utformingen og kontrollen finnes i moral/etikk-forestillingens normer og

prinsipper.

d) Den fascistiske kristendomsformen forsvarer seg med at den legger stor vekt på

kjærlighet og godhet. Men mennesker som er presset bort fra sitt indre liv slik at det

kan formes og styres utenfra, har ingen evne hverken til kjærlighet eller godhet. De blir

fremmede for seg selv, og kan derfor ikke verdsette det andre er i seg selv som personer.

Fordi de er fremmede for seg selv, kan de heller ikke oppdage og reagere på andre

menneskers dypereliggende, utilfredsstilte behov. Når denne kristendomsformen

oppfordrer til kjærlighet og godhet, må uttrykkene derfor tolkes. De betyr at du skal

vise større vilje til underkastelse og lydighet.

Den fascistiske kristendomsformen er livsfarlig.

a) Kristendomsformen utgjør en dødelig trussel mot sjelslivet. Når mennesker depersonifi-

seres slik at de kan formes og styres utenfra, får de ikke lenger gjøre ekte, bevissthets-

skapende erfaringer. De kan derfor ikke bygge opp et trygt, indre bevissthetsliv, og står

i fare for å miste seg selv.

b) De risikerer også å gå til grunne i selvforrakt og selvaggresjon fordi de lærer seg å

bebreide seg selv for sine sjelelige skader. Når mennesker oppfattes som et formbart,

tomt råstoff finnes det ingen sjel som kan påføres virkelige skader. Alle avvik fra det

ytre mønsteret kan bare forklares som dårlig bruk av viljen dvs. mangel på moral og

etikk. Dermed får de selv all skyld for den destruksjonen og svakheten som depersonifi-

seringen fører til.

c) Skadevirkningene blir ekstra store på grunn av de religiøse forestillingene. Det finnes en

himmel å oppnå og et helvete å unnfly. Hva så med læren om tilgivelse? Enkeltsynder

kan de kanskje tro at kan tilgies, men ikke det indre, destruktive kaoset etter

ødelggelsene.

Fordi humanistiske og fascistiske holdninger kan være vanskelig å skille fra hverandre sett

utenfra, trenges det "markører". En slik markør er moral/etikk-forestillingen. Ut fra det

humanistiske menneskesynet er forestillingen overflødig, mens det fascistiske er helt

avhengig av den.

1) Det humanistiske grunnsynet

a) Moral/etikk- forestillingen trenges ikke til å konstruere et ytre mønster, for alle

livsformer har et indre mønster i sin iboende egenart.

b) Forestillingen trenges ikke til å motivere mennesker til å følge sitt eget, indre mønster,

for alle livsformer har egne drivkrefter mot å virkeliggjøre sitt indre mønster gjennom

vokster og modning.

c) Forestillingen er ikke brukbar når det gjelder å lage ytre, rimelige kompromisser der

forskjellige menneskers utfoldelse kommer i konflikt med hverandre. Virkeligheten er

altfor komplisert til at den kan rommes i allmengyldige prinsipper og normer. Alt løser

seg uten forestillingen. Mennesker som vokser seg sterke i seg selv fordi de har indre

frihet, har stor vilje til å inngå kompromisser. Dessuten kommer samfunnets lovverk

inn når egen regulering ikke er bra nok.

2) Det fascistiske grunnsynet

a) Moral/etikk- forestillingen er nødvendig når mennesker skal depersonifiseres. Den

fremstiller det å bekjempe selvet og naturen som noe som fortjener ros.

b) Forestillingen er nødvendig når det gjelder å konstruere den formen som det

depersonifiserte råstoffet skal presses ned i. Den finnes i normene og prinsippene.

c)  Mennesker flytter selvsagt ikke makten fra sitt indre liv over til ytre maktinstanser

uten å tro at det vil lønne seg for dem selv. Også her er moral/etikk- forestillingen

den reddende engelen. Når maktforflytningen roses som moral og etikk, gir den

sjelelige nødløsninger. De oppnår en form for selvfølelse som erstatning for føling

med selvet, og store illusjoner om de erstatninger de skal få en gang i fremtiden

for ofrene.

Uten moral/etikk- forestillingen er det derfor ikke mulig å begå brutale, sjelelige makt-

overgrep, og mennesker settes i frihet. Intet godt vil gå tapt.

a) Det som er godt for mennesker, er å få tilfredsstilt sine sjelelige behov. Da er det

nødvendig med indre frihet slik at de kan gjøre bevissthetsskapende erfaringer.

Forestillingen stjeler tvert imot den indre friheten.

b) Det er også godt for mennesker å få tilfredsstilt sine fysiske behov. Det eneste

forestillingen bidrar til er ydmykende veldedighet, ikke samfunnsforandringer som

fører til en bedre fordeling av materielle goder.

Moral/etikk-forestillingen er derfor verktøyet for dem som vil utnytte og misbruke andre

mennesker som depersonifiserte bruksgjenstander, ikke for dem som er ute etter deres

egenverdi som personer. Egenverdien ligger i egenarten, og egenarten kan de bare gi

uttrykk for i frihet.

At det forholder seg slik, viser også historien. Alle store tyranner har meget høye tanker

om sin egen moral og etikk. Jo sterkere moral/etikk-forestillingen er i et samfunn, jo

mer klassedelt er det.