 |
| Frykten for å bryte ut |
| |
| De skadede slåss i levet ytterkant, og må hele tiden være årvåkne slik |
| at den gebrekkelige livsskuten ikke skal kullseile. De registerer sylskarpt. |
| De registrerer hele tiden at det må være noe som ikke stemmer. Jo mer |
| de slåss for å løse problemene, jo verre går det. Nødløsningene er samtidig |
| det som skaper problemene. |
| Kanskje de en vakker dag stanser opp og tenker: Det eneste som kan |
| redde deg nå, er at du gjennom en hensynsløs vilje til sannhet finner ut hva |
| det er som ikke stemmer. |
| Men det å skulle bryte ut er meget skremmende, for de har aldri gjort |
| erfaringer med noe alternativ. |
| |
| Det er som å gamble med hele sitt liv og sin eksistens, sette alt på |
| ett kort. |
| |
| Det er som å kaste seg ut på 70 000 favner uten noen gang å ha erfart |
| at de kan svømme. |
| |
| Det er som å befinne seg i et brennende hus. Blir de værende, berger de |
| livet en tid, men går den sikre undergang i møte. Kaster de seg ut, risikerer |
| de å gå tilgrunne straks,men har også et lite håp om redning. |
| |
| Ved å bryte ut, må de forlate den eneste plattformen de har gjort |
| erfaringer med, den plattformen enheten utgjør. De har aldri fått gjøre de |
| erfaringene som skal til for å bygge opp en egen, indre plattform i seg selv. |
| |
| Ved å bryte ut, mister de den eneste formen for liv de har erfart å ha, |
| liv gjennom enhetens liv. De er som grener på et vintre. Hvis en gren brytes |
| av, vil den visne og dø. |
| |
| Ved å bryte ut, mister de den eneste formen for verdi de har erfart å |
| ha, bruksverdien ved å utgjøre en hensiksmessig del av helheten. De har |
| aldri erfart å ha egenverdi i kraft av seg selv som personer. Tvert imot |
| måtte selvet og naturen knuses til leire, slik at de fritt kunne formes etter |
| enhetens behov og styres av enhetens hode. |
| |
| Ved å bryte ut, miser de alt de roste seg av. |
| De kan ikke lenger rose seg av å ha en høy moral og etikk fordi de har |
| vilje til å "vise uselvisk kjærlighet", dvs. sette eget, indre liv ut av spill og |
| ofre seg for enheten. |
| Uten en slik ros, forsvinner de store drømmene om erstatning for ofrene. |
| Alt renner ut i sanden. Alt de har ofret og lidd, er som kastet ut av vinduet, |
| ja,verre enn det, de skadet både seg selv og andre med det. |
| De kan heller ikke lenger rose seg av å tilhøre enheten, og ta dens ære |
| til inntekt for seg selv. |
| |
| Ved å bryte ut av fellesskapet, havner de i den absolutte ensomhet. De |
| har aldri erfart at de har evne til å oppnå fellesskap gjennom seg selv. |
| |
| Ved å bryte ut, står de bare tilbake med de svake og destruktive |
| vrakrestene av seg selv, uten noen gang å ha erfart at det finnes et |
| alternativ. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
