Frihet gir sunnhet

Frihet gir sunnhet

Årsaken til den nevrotiske tilpasningsformen er at barnet har oppdragere som forsøker å

løse sine egne sjelelige problemer ved å flykte fra seg selv.Mennesker som flykter fra seg

selv, mister evnen til å leve gjennom seg selv.Oppdragerne vil derfor forsøke å tilpasse

barnet som en del av den førbevisste enheten de flykter inn i for å kunne leve gjennom det.

Den nevrotiske tilpasningsformen er en nøyaktig tilpasning til de forventningene et slikt

barn har møtt hos oppdragerne.

Barnet får problemer av to årsaker.

1) Det kan ikke lære å kjenne hvem det er i seg selv som person gjennom oppdragere som

flykter fra seg selv, og oppdager derfor ikke at det har egenverdi i kraft av seg selv. Fordi

det blir fremmed for seg selv, kan det ikke fungere ut fra seg selv som en helhetlig person.

2) Når barnet skal tilpasses som en del av den førbevisste enheten, må det depersonifiseres.

Alt det er i seg selv og av natur må knuses og settes ut av kraft. Bare tom leire kan formes

og styres utenfra og tilpasses enhetens behov.

Depersonifiseringen av barnet skjer gjennom utpressing og undergraving.

1) Oppdragerne tror at viljen til å flykte fra seg selv, sette eget,indre liv ut av spill og la seg

formes og styres utenfra, er et uttrykk for stor godhet, for høy moral og etikk. De mener

de har rett på full erstatning for de store ofrene det er å selge makten over seg selv. Erstat-

ningskravene rettes mot barnet.

Men barnet føler ingen takknemlighet. "Godheten" har jo ikke noe med barnets behov å

gjøre. Tvert imot hindrer den barnet i å tilfredsstille behovet for å lære seg selv å kjenne som

person ved å stå i et ekte samspill med oppdragerne ut fra seg selv.

I stedet for å føle takknemlighet, havner barnet derfor i en fryktelig, ubetalelig takknemlig-

hetsgjeld. Erstatningskravene kan ikke oppfylles, for det kan ikke redde oppdragerne fra

dem selv ved å gå inn i en enhet med dem.

Oppdragerne blir derfor aldri tilfreds med barnet, og det utsettes for en konstant utpressing.

I stedet for å tilfredsstille deres ønsker, må det slåss mot dem hele tiden for å redde seg

selv. Det ander at det er livsfarlig å slippe dem innpå seg. Da vil de skaffe seg kontroll også

over de siste rester av eget, indre liv, og det vil miste seg selv.

2) Når barnet er "utakknemlig og vanskelig" og ikke gir dem den forventede erstatningen

for all "godheten", vil de i stedet satse på å undergrave barnets motstandsevne mot

selvovergivelse. Undergravingen kamufleres som oppdragelse. Virkelig oppdragelse og

undergraving kan imidlertid skilles fra hverandre gjennom forskjellige kjennetegn.

a) Mens oppdragere bare vil sette ytre rammer rundt barnets oppførsel, vil undergraverne

ha kontroll over hele personligheten. Det er ikke det barnet gjør som først og fremst er

feil, men det barnet er. Det er ikke den skapningen de har kjøpt seg gjennom sin store

godhet.

b) Mens oppdragere setter foten ned og er ferdige når grensene er markert, driver

undergraverne med en uendelighet av småhakking. Målet er jo å hakke barnets egne, indre

stukturer ned til et tomt råsfott som de fritt kan forme til og kontrollere etter enhetens

behov.

c) Mens oppdragere reagerer nøytralt eller med sinne når barnet bryter de ytre reglene,

reagerer undergraverne med hat når de oppdager at barnet ikke er den skapningen de

føler det har plikt til å være. De har ofret så mye, og det eneste de får tilbake er et vanskelig

og trassig barn.

d) Mens oppdragernes ytre rammer er klare og forutsigbare slik at barnet vet når det tråkker

over streken og derfor er forberedt på reaksjoner, er undergravernes angrep helt

overraskende og uforutsigbare. Barnet har intet sted der det kan føle seg trygt. Men det

må beskytte seg selv så godt det kan, for det er livsfarlig å vise svakhet og sårbarnet. Da

vil oppdragerne utnytte situasjonen og knuse den lille trassige indre motstanderen.

e) Fordi oppdragere bare markerer ytre rammer, utgjør de ingen trussel mot banrets

selvrespekt og selvfølelse. De respekterer det som naturlig at barnet prøver ut de ytre

rammene, og oppfatter det ikke som ondt av den grunn. Frihetsrommet innenfor rammen

gir barnet nok av tumleplass til å gjøre de erfaringene med seg selv som person som er

nødvendige for å bygge opp en ekte selvfølelse.

Undergraverne truer barnets selvrespekt fordi det settes i en situasjon hvor det er dømt

til å mislykkes hele tiden. Det kan ikke redde oppdragerne fra dem selv. Fordi barnet ikke

har noe eget, frihetsrom for seg selv og aldri har erfart at det kan stå i et ekte samspill

med andre ut fra seg selv, får det ikke gjøre de erfaringene som er nødvendige for å bygge

opp en ekte selvfølelse og selvbevissthet.

Fordi barnet ikke kan oppnå en ekte selvfølelse gjennom føling med selvet (eller selvbevissthet

gjennom bevissthet om selvet), må det ty til surrogater. En form for selvfølelse/

selvbevissthet må alle ha. Resultatet er at barnet havner i akkurat den samme tilpasings-

formen som oppdragerne. Det eneste det har erfart at ble verdsatt var viljen til å fungere

på oppdragernes premisser, og dette er derfor også det eneste som kan gi en form for

selvfølelse.

For å oppnå nødløsninger må derfor barnet forsøke å låse fast alt i seg selv og i sin natur og

la seg formers og styres utenfra. Salget av makten tror barnet er et uttrykk for høy moral

og etikk siden det var dette oppdragerne ønsket.

a) I stedet for ekte selvfølelse gjennom erfaringer med selvet, oppnår det en form for

selvfølelse når når det selger makten over seg selv og lydig innordner seg under andres

regelverk. Siden det var dette oppdragerne ønsket, tror det at det er uttrykk for høy moral

og etikk.

b) I stedet for ekte fellesskap ved å knyttes sammen med andre ut fra bevisstheten om

seg selv, kan det gjøre seg håp om å bli verdige til fellesskap når det fungerer på oppdragernes

premisser. En eller annen gang må vel den moralsk/etiske viljen til å vise lydighet bære

frukter.

c) I stedet for ekte livsinnhold ved å leve ut sitt eget, indre liv i samspill med livet rundt dem,

oppnår de en form for livsinnhold når salget av makten over seg selv og lydig innordning

under ytre regelverk roses som moral og etikk. Da kan de drømme om store erstatninger

for ofrene en eller annen gang i fremtiden.

Det er derfor moral/etikk- forestillingen som fører til at den nevrotiske tilpasningsformen

belønnes med nødløsninger. Uten den står de bare tilbake med et fryktelig, livsødeleggende

strev, og de ville bli nødt til å velge et alternativ.

Men det å bekjempe moral/etikk-forestillingen er vanskelig, for det er i alle maktgruppers

interesse å beholde den. Uten den kan de ikke narre mennesker til å tro at det vil lønne

seg for dem selv å selge makten over sitt eget, indre liv og la seg kontrolleres av deres

interesser og behov.

De vil si at det å fjerne moral/etikk-forestillingen er å fjerne viktige verdier, og det har de

selvsagt helt rett i. Spørsmålet er verdier for hvem? Moral/etikk-forestillingen er en viktig

verdi for dem som vil ha kontroll over andre mennesker, ikke for dem som skal underkaste

seg denne kontrollen. De sitter bare tilbake med tomme illusjoner.

1) Moral/etikk - forestillingen hevder at vi ikke skal stjele. Selv er den den farligste tjuven

av alle tjuver. Den stjeler det viktigste et menneske har, den indre friheten. Når mennesker

mister frihten mister de også sin iboende egenart, og dermed den egenverdien de har i

kraft av seg selv som personer. Tilbake står bare den bruksverdien de kan oppnå ved å

la seg formes og styres av andres regelverk.

2) Mennsker som ikke er ute etter å misbruke andre mennesker som slike depersonifiserte

nyttegjenstander, ønsker ikke at de skal vise moral/etiks lydighet. De har tvert imot som

mål å gi dem indre frihet slik at de kan gi uttrykk for sin iboende egenart. Da faller

maktgruppenes moral/etiske regelverk sammen i tusen biter, og tilbake står en eneste

universell regel: Alt som forløser livskrefter er godt, og alt som låser dem fast er ondt. Alle

andre regler er tids- og stedsbestemte rimelige kompromisser mellom motstridende

interesser.

Mye av psykologien står på feil side. Den kjennetegnes av at den ikke har som mål å gi

mennesker indre frihet slik at de kan tilfredsstille sine sjelelige behov på en ekte måte. Da

vil ikke livskreftene lenger låses fast gjennom livsfiendtlige nødløsinger, og kan starte med

gjenoppbyggingen. De vil i stedet, som de oppdragerne som bryter ned sine barn sjelelig,

forsøke å få dem til å bruke viljen til å forme råstoffet etter et ytre mønster. For anledningen

kalles mønsteret for "sunnheten".

Siden utgangspunktet er irrasjonelt, må maktpsykologien kjøre et irrasjonelt løp hele veien.

1) De kaller seg psykologer eller sjeleleger, men tror ikke på sjelen som en levende realitet.

Da ville de bli nødt til å innse at grunnlaget for sjelslivet er menneskers bevissthet om seg

selv, og at bevissthet er avhengig av erfaringer. For å kunne gjøre bevissthetsskapende

erfaringer med hvem de er i seg selv, må de ha frihet til å fungere ut fra seg selv. Men

ordet sjel er for dem bare en tom frase. De tror ikke det finnes noe i mennesket selv som

kan brytes ned og påføres virkelige skader hvis makten flyttes ut til ytre regelverk.

2) For å kunne kalle seg leger, må de tro at det er snakk om virkelige skader. Bare livs-

kreftene kan fjerne virkelige skader. Oppgaven er derfor å forløse livskreftene ved å finne

årsaken til å de låses fast, og så fjerne den. Men disse psykologene er ikke interesserte i

årsaker, bare virkninger. De kan derfor ikke tro det er snakk om virkelige skader.

3) Fremgangsmåten er å bevisstgjøre uheldige egenskaper. Hensikten kan bare være at

de da skal fjerne disse egenskapene med viljen, for de har ikke noe annet verktøy. Men

viljen kan bare skape lydighet, ikke rette opp virkelige skader.

En slik fremgangsmåte er fryktelig brutal. De har å gjøre med mennesker som bare har

erfart å ha verdi gjennom å skape seg om i andres billede. I forsøket på å nå et slikt mål,

måtte de mishandle sitt indre liv, og den indre mishandlingen utløser destruktive drivkrefter.

Men forventingene om at de skulle skape seg om etter ytre bilder, forutsatte at de hadde en

slik mulighet gjennom viljen. Destruksjonen betrakes derfor som dårlig bruk av viljen, som

noe de fortjener bebreidelse for, og ikke som virkelige skader. For å kunne gjøre seg håp om

engang å bli verdige til kjærlighet, må den skjules som en farlig hemmelighet.

Gjennom bevisstgjøringen ødelegger psykologene denne nødløsningen, men gir dem ikke en

virkelig løsning som erstatning. Da ville nødløsningen blitt overflødig, og de ville ha kvittet

seg med den frivillig. De sparker krykkene fra dem, i stedet for å gi dem forutsetning for

å gå selv.

4) Noen psykologer vil innse de absurde i å skulle skape sjelelig sunnhet ved å appellere til

personens egen vilje. Hvis viljen var brukbar, hadde de selvsagt forlengst brukt den. De

lever ikke i det nevrotiske helvete for moro skyld. Forklareingen på de problemene de har

havnet i, må i stedet være at de er ekstra dumme og derfor ikke forstår sitt eget beste.

Psykologen skal derfor tålmodig skritt for skritt gi dem den nødvendige livsorienteringen.

Men ingen ting tyder på at nevrotikere er dummere enn andre mennesker.

5) For å slippe å konfronteres med sin egen irrasjonelle tankegang, velger maktpsykologien

i stedet å kalle skadede menneskenens følelser for irrasjonelle. Men dermed maler de seg

enda trangere inn i kroken. Det å skulle forske i noe som er irrasjonelt, som mangler indre

logikk og sammenheng, er selvsagt i seg selv irrasjonelt.

Psykologene er intelligente mennesker, men intelligens kan brukes på to forskjellige måter:

Til å grave seg dypere ned i virkeligheten, eller til å kamuflere egne fordommer og

maktholdninger.

Hva er definisjonen på gode psykologer? Gode psykologer står på parti med livskreftene

i dem de behandler. Det oppleves derfor ikke som nødvendig å bruke selvforsvar mot dem.