 |
| De egenskapene barne utvikler. |
| |
| De egenskapene barnet utvikler er helt rasjonelle og logiske sett på |
| bakgrunn av de erfaringer det har gjort, og de sjelelige behov et menneske |
| har. |
| Barnet har aldri fått gjøre de ekte erfaringene med seg selv og sin natur |
| som skal til for å bygge opp en ekte selvbevissthet. Det møtte tvert imot |
| selvknusende holdninger, og måtte barikadere seg bak høye murer av |
| selvbeskyttelse for å unngå å bli tilintetgjort i seg selv. |
| Men for å tilfredsstille det desperate behovet for en form for selvfølelse, og |
| for å komme ut av ensomheten og bli verdig til kjærlighet, tramper det ut i |
| akkurat den samme myra som oppdragerne befant seg i. Også barnet søker |
| nødløsninger ved å flykte fra seg selv og tilpasse seg som en del av en større |
| enhet. Det betyr at det må bekjempe selvet og naturen og la seg formes og |
| styres utenfra etter enhetens behov. |
| |
| 1. En slik tilpasningsform fører til angst. Barnet får aldri gjøre de erfaringene |
| med seg selv og sin natur som selvbevisstheten er avhengig av, og det står |
| i fare for å miste seg selv. Dette er angstens årsak. |
| |
| 2. Tilpasningsformen fører til hat. Mennesker føler hat mot alt som truer |
|
selve livet, både det ytre fysiske livet og det indre sjelslivet. Barnets indre |
| liv ble først truet av oppdragernes selvknusende holdninger, og etterhvert |
| utgjør egne nødløsninger en trussel mot det indre liv. Hat er også bitterhet |
| over å ha ofret alt, for så å oppdage at de intet får i erstatning. |
| |
| 3. Tilpasningsformen fører til selvforrakt. Barnet forrakter seg selv fordi det |
| ikke kunne leve opp til oppdragernes tilsynelatende rimelige forventninger |
| om erstatning for all godheten, og fordi det har lært at alle avvik fra det |
| ytre mønsteret skyldes dårlig bruk av viljen. |
| |
| 4. Tilpasningsformen fører til prestasjonsangst. Barnet er fremmed for sitt |
| eget, indre liv, og har derfor aldri erfart at det kan ha verdi i kraft av seg |
| selv. Den eneste verdi det kan ha, går derfor gjennom å leve opp til |
| andres forventninger. Men fordi det er fremmed for seg selv, blir det også |
| fremmed for sin omgivelse. Det er ikke lett å vite hva andre venter. |
| |
| 5. De skadede vil føle frykt for kjærlighet. De har erfart at de bare kan |
| elskes for viljen til å gi avkall på alt i seg selv og i sin naturog leve opp til |
| andres drømmebilde. Selvet ble hatet fordi det utgjorde en farlig |
| maktkonkurrent. Ekte kjærlighet forutsetter at de fjerner |
| og knyttes sammen med andre ut fra seg selv. Hvis andre inntar de |
| samme selvknusende holdningene som det har gjort erfaringer med, |
| vil resultatet bli at også de siste restene av eget, indre liv går til grunne, |
| at de dør i seg selv. |
| |
| 6. De skadede vil bli selvopptatte. Slik mennesker med en verkefinger blir |
| opptatte av den fordi den sender ut signaler om at noe ikke er som det |
| skal, vil det samme skje med selvet. Mennesker blir opptatte av det fordi |
| det sender ut signaler om at det holder på å bryte sammen |
| og gå tilgrunne. |
| |
| 7. De skadede blir splittede,nervøse og utslitte. De blir splittet fordi de på |
| den ene siden må gi avkall på selvet for å oppnå nødløsninger, og på den |
| andre siden styrke og fremheve det for ikke å gå tilgrunne i seg selv. |
| De blir nervøse og utslitte fordi dette dobbeltspillet er meget krevende. |
| |
| 8. De får problemer med livsregneskapet. De har aldri erfart å ha |
| egenverdi i kraft av seg selv som personer, og bruksverdien blir også |
| stadig mer tvilsom. Jo mer de strever med å gå iett med det ytre |
| billede, jo mer brytes de ned i seg selv, og jo mer fjerner de seg fra |
| bildet. Dessuten bærer de på en tung byrde av takknemlighetsgjeld til |
| oppdragerne for all godheten. |
| |
| 9. Tilpasningsformen fører til at de blir avhengige av illusjoner og |
| drømmer. De må tro at viljen til å flytte makten fra eget indre liv over |
| til enhetens hode, skyldes rosverdig moral og etikk, og at de engang |
| vil få stor erstatning for ofrene. |
| |
| |
| Alt som gjelder de skadedes tilpasningsform er derfor rasjonelt og logisk |
| sett på bakgrunn av de erfaringer de har gjort, og de behov sjelslivet har. |
| |
| Ingen lege på kroppslige syndommer ville finne på å kalle ting han ikke |
| forstår når det gjelder kroppens funksjonsmåte for irrasjonelle. Det ville |
| være å nedverdige de skadede og sin egen intellektuelle redelighet. |
| Sjelelegene derimot tillater seg å kalle de skadedes følelser for irrasjonelle. |
| Dermed kan de dyrke sine fordommer, og sove videre på sin behagelige pute |
| uten å forsøke å gjøre nye erkjennelser. |
| Den som føler respekt for andre mennesker, føler også respekt for disse |
| menneskenes følelser. Den som føler respekt for de skadede, føler også |
| respekt for de skadedes følelser. Ingen kan føle respekt for noe som |
| er irrasjonelt. |
| Ved å kalle følelsene for irrasjonelle, sager de også av den greinen de selv |
| sitter på. Det å skulle forske i noe som er irrasjonelt, er jo i seg selv |
| irrasjonelt. Alt irrasjonelt unndrar seg enhver vitenskapelig metode. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
