Demokrati/sunnhet

Demokrati/sunnhet

Forholdet mellom mennesker på samfunnsplan og på det individuelle plan er

i virkeligheten det samme. Mennesker kan forholde seg til hverandre som

deler av organismer, eller som frie og helhetlige enkeltindivider. Den nevrotiske

og den sunne tilpasningsformen kan derfor belyses ved å se på forskjellene

mellom organismesamfunnene og det demokratiske samfunn.

Det demokratiske samfunn tar ugangspunkt i at mennesker har samme verdi,

og derfor skal ha den samme innflytelsen over samfunnet. Samme verdi kan

mennesker bare få når de betraktes ut fra sin egenverdi som personer, ikke

ut fra sin nytteverdi. Mennesker får sin egenverdi gjennom sin egenart, og

skal de fullt ut få gitt uttrykk for sin egenart må de ha frihet. Egenart kan

ikke måles og veies og kvalitetssorteres, og mennesker blir likestilte. De sprer

seg ut i en uendelighet av variasjoner på samme plan. Hvis vi derimot

betraktes ut fra vår nytteverdi som verktøy, blir verdien derimot høyst

forskjellig.

Siden mennesker i det demokratiske samfunn betrakes ut fra den egenverdien

de har gjennom seg selv som personer, blir alle former for makt og

underkastelse forkastelig. Maktbruk hindrer den egenarten som gir dem

egenverdi i å komme til uttrykk. Den eneste innskrenkningen av frihet som

kan forsvarer er ytre rammer i kompromissene mellom motstridende

interesser. Slike ytre rammer tar de ingen skade av. Frihetsrommet innenfor

rammene gir de erfaringene som en trygg og ekte selvbevissthet er

avhengig av.

Den sunne tilpasningsformen og det demokratiske samfunn har derfor de

samme kjennetegn. Mennesker skal fungere ut fra sitt indre liv som frie og

helhetlige enkeltindivider,og de blir likestilte fordi de har egenverdi i kraft av

sin egenart.

Organismesamfunnene og den nevrotiske tilpasningsformen har også de

samme kjennetegnene. Organismesamfunnene består - som andre organismer,

av et hode som skal ha full kontroll og av et legeme som ureflektert skal

underkaste seg denne kontrollen. Til gjengjeld skal hodet - som andre hoder,

ta hensyn til legemets fysiske behov.

Det finnes tre hovedtyper av organismesamfunn. De er i virkeligheten

eneggede trillinger. Det er bare klesdrakten som er forskjellig. Forskjellen

i klesdrakt skyldes at de bygger på forskjellige samfunnsgrupper.

Nasjonalimen bygger på den høyeste samfunnsklassen, nasjonalsosialismen på

middelklassen, og sosialismen på arbeiderklassen.

De som tar utgangspunkt i arbeiderklassen fremstiller seg selv som store

idealister, men de er akkurat like primitive som de som tilhører de andre

gruppene.

Soslialismen deler mennesker i to grupper, et hode som skal ha kontrollen

og et legeme "massen" som skal la seg formes og kontrolleres av hodet.

Et hode og et legeme kan aldri bli likestilte. Legemet ,"massen", kan heller

ikke ha noen egenverdi. En slik tom "masse" eller leire, kan bare få

bruksverdi gjennom å la seg formes etter andres mønster og underlegge seg

andres kontroll. Hodet trenger heller ikke å ta hensyn til sjelelige behov, for

en "masse" har ikke noen sjel.

Mennesker blir nevrotiske fordi de har møtt de samme holdningene som dem

organismesamfunnene viser. De har hatt oppdragere som har forsøkt å

tilpasse dem som deler av en organisme. For å kunne formes og kontrolleres

etter organismens behov, måtte de depersonifiseres til tom leire. En

organisme kan ikke ha flere maktsenter. Dermed fikk de ikke gjort de

erfaringene med eget,indre liv som en ekte selvbevissthet er avhengig av,

men måtte skaffe seg en form for selvfølelse ved å rose seg av viljen til å

ïnnordne seg i enheten.

Forsvaret for å depersonifisere mennesker på denne måten, er påstanden om

at mennesker er onde i seg selv og av natur. Det å knuse menneskers indre

liv og sette det ut av kraft, er derfor en edel gjerning. Alt som har med

menneskets bevissthetssenter, egoet/selvet, får negative uttrykk som

egoisme og selviskhet. Ved å bryte ned mennesker på denne måten, får de

"bevis" på at egne teorier er riktige. De indre ødeleggelsene gjør dem

destruktive og "onde".

For å oppnå ny sunnhet, trenger både organismesamfunnene og nevrotikerne

frigjøring. Makten må flyttes utenfra og inn til den enkeltes bevissthetsliv.

Bare når mennesker er sentrum i sitt eget liv, kan de gjøre de erfaringene

som selvbevisstheten er avhengig av.

Hvordan oppnå frigjøring? Det heter at desillusjonering vil skape oppløsning,

og det er helt riktig. Organismeforhold på samfunnsplan og på individuelt

plan kan bare holdes sammen ved å bruke illusjoner som lim. Uten et slikt

liv vil organismene løses opp i sine enkelte faktorer dvs. at menneskene vil

frigjøres som enkeltindivider.

Hvordan knuse illusjonene? Den beste kverna er å ta utgangspunkt i filosofiens

erkjennelse av at bare ord som kan defineres er virkelige begreper. Alle de

"vakre ord" som brukes som lim i organismene må hives opp i definisjons-

kverna slik at alle illusjoner skvises ut.

Vi vil da se at "de vakre ord" har helt forskjellig innhold avhengig av om de

er knyttet opp mot organsimer eller brukes om frie og helhetlige enkeltindivider.

1) Moral/etikk

a) Organismefellesskap

Her betyr moral og etikk viljen til å flytte makten fra eget, indre liv over til

organismens hode. Mennsker er moralske og etiske når de bekjemper alt

sitt eget, og i stedet bruker viljen til å forme seg selv etter enhetens

mønster. En slik vilje til depersonifisering roses som selv-oppofrelse og

u-selv-isk kjærlighet. De får ros for å gi avkall på det som skiller mennesker

fra andre dyr, evnen til å fungere ut fra eget bevissthetsliv. Men den som

lar seg maktstjeles på denne måten, følger selvsagt sine egeninteresser

som alle andre. De har bare latt seg narres til å selge det virkelige liv for

et fatamorgana i det fjerne.

b) Frie,helhetlige enkeltindivider

Mennesker som fungerer fra sitt indre liv som helhetlige enkeltindivider

har ikke bruk for noen moral/etikk-forestilling. De har ikke bruk for noe

ytre mønster for de har sitt iboende mønster i sin egenart, og de trenger

ikke å oppfordres til å følge det indre mønsteret for alle livsformer har

egne drivkrefter mot å virkeliggjøre sin iboende egenart.

Når egen utfoldelse kommer i konflikt med andre menneskers interesser,

blir oppgaven å finne frem til mest mulig rimelige og balanserte kompro-

misser. Sjelelig sunne og frie mennesker har stor evne og vilje til å inngå

slike kompromisser. Siden resultatene blir forskjellige fra gang til gang,

nytter det ikke med allemgyldige prinsipper. I tillegg kommer det demo-

kratiske samfunns lover inn for å veie opp for forskjellige maktforhold.

Noen bruker likevel ordene moral og etikk i denne sammenheng. Da

fungerer de som en beskrivelse,ikke som en oppfordring. De beskriver

de konstruktive og livsbejaende egenskapene som sjelelig sunne og sterke

mennesker utvikler.

2) Godhet

a) Organismefelleskap

Her betyr godhet det å gi avkall på sine egne,individuelle interesser og ofre

seg for helheten. Dette ser vakkert ut overfladisk sett, men det er egen-

interessene som styrer her som i alle andre sammenhenger. Erstatningen

for ofrene er en form for selvfølelse ved å kunne rose seg av sin godhet, og

drømmer om en gang å helt kunne smeltes inn i enheten og bli kvitt

selvbevissthetens besværligheter.

En slik form for godhet er spesielt farlig på det individuelle plan. Erstatnings-

kravene for ofrene låser andre fast i takknemlighetsgjeld og stjeler det

mest verdifulle de har - den indre friheten.

b) Frie,helhetlige enkeltindivider

Godhet er her en konsekvens av friheten til å fungere ut fra eget, indre liv.

Da vil mennesker oppleve livet rundt seg som en del av sin egen virkelghet

og derfor som noe som angår dem. Det å ta vare på egne behov og på

andres behov blir to sider av samme sak. Siden de følger sine egne, indre

drivkrefter og det å gi etter for drivkreftene er lettere enn å trosse dem,

venter de ingen erstatning. De utgjør ingen trussel mot andres frihet.

3) Kjærlighet

a) Organismefellesskap

Mennesker elskes for sin bruksverdi, ikke for sin egenverdi. En kan jo ikke

tro at mennesker har verdi i seg selv når det indre liv skal knuses til tom

masse som skal formes etter enhetens behov. Det å elskes for sin

bruksverdi er ikke sunnhetsskapende, men gjør situasjonen hele tiden

vanskeligere. De får ikke den kjennskap og tiltro til det de er i seg selv som

en ekte selvbevissthet er avhengig av. De må derfor hele tiden forsøke å

skaffe seg kjærlighet gjennom sin bruksverdi, sin vilje til å tilpasse seg

etter enhetens behov og la seg lede av den. Men jo mer de forsøker å

skaffe seg en slik form for kjærlighet, jo lenger fjerner de seg fra målet.

Mishandlingen av det indre liv skaper en destruksjon som gjør avstanden

til det ytre mønsteret stadig større. Bak den fine,perfekte fasaden hersker

det et indre kaos. Dette må de skjule som en livsfarlig hemmelighet, for

hvis noen oppdager at også bruksverdien er borte, er de ikke mer å spare

på. Da vil de støtes ut i isolasjonens mørke.

b) Frie,helhetlige enkeltindivider

Mennesker elskes for sin egenverdi, ikke for sin bruksverdi. Egenverdien

har to kilder. Når mennesker fungerer ut fra sitt eget, indre liv har de evne

til å knyttes sammen med andre ut fra bevisstheten om seg selv, og de

kan gjensidig tilfredsstille hverandres behov for å gjenforenes med helheten

ut fra eget bevissthetsliv. Ved å gi uttrykk for sin egenart får de også verdi

ved å bidra til det menneskelige mangfold. De mister derimot all sin

bruksverdi. Selv-styrte mennesker kan ikke brukes som verktøy i andres

hender.

4) Integritet/harmoni

a) Organismefellesskap

Integritet betyr å være helt integrert som en lem på organismen, og fungere

i harmoni med den melodien hodet spiller. Men det aner dem at det er

livsfarlig å kjøre dette løpet helt til ende. Da vil det ikke være noe tilbake

å knytte selvbevisstheten til, og de vil miste seg selv. De må derfor sette

i gang den lyssky virksomheten å snike unna et rom innerst i seg selv hvor

restene av det de er i seg selv kan overleve.

b)Frie og helhetlige enkeltindivider

Siden den ytre atferden er en konsekvens av egne, indre drivkrefter er det

ytre og det indre liv naturlig integrert i hverandre og derfor i harmoni. Bare

når makten befinner seg inne i den enkelte selv, er integritet og harmoni

mulig. Det å skulle bruke viljen til å skape seg om etter et ytre mønster er

ikke mulig, for viljen har ingen skaperkraft. Den kan ikke skape følelser og

reaksjonsmåter som tilsvarer det ytre mønsteret.

5) Egoisme/selviskhet

a) Organismefellesskap

Her er egoisme og selviskhet meget negative uttrykk. En organisme kan

ikke ha flere maktsenter, for da vil den gå i oppløsning. Føttene kan ikke

gå sine egne veier. Lemmenes indre maktsenter må knuses og settes ut

av funksjon slik at alt kan styres av enhetens hode.

b) Frie og helhetlige enkeltindivider

Her er egoisme og selviskhet positive ord. De betyr jo at mennesker

fungerer ut fra sin egen vesenskjerne, egoet eller selvet.

Når egoisme og selviskhet kan oppfattes som negativt også her, bunner

det i en misfortåelse. Mennesker som mangler indre frihet til å fungere ut

fra selvet/egoet slik at de kan bygge opp en ekte selvbevissthet, må ty

til nødløsninger. De må knytte en form for selvfølelse til sine ytre

egenskaper. Siden de bare oppnår surrogater,blir de aldri tilfreds. Dessuten

kan de bli hensynsløse fordi de er fremmede for sitt eget, indre liv og

derfor mangler evne til å identifisere seg med andre.